Håkon Wium Lie og Fredrik Ljone tok i januar striden om Rettspraksis.no til Høyesterett. Onsdag forkastet Norges høyeste rettsinstans anken til de to ildsjelene.
– I dag er vi i sørgemodus. Dette synes vi er leit for rettssikkerheten, Norge og for alle som ønsker at offentlig informasjon skal være offentlig tilgjengelig, sier Wium Lie til digi.no.
Han har ennå ikke fått gått igjennom rettsdokumentene, men Wium Lie sier de skal gå igjennom dommen i detalj i dagene fremover. Her finner du hele avgjørelsen.
44 000 dommer
Rettspraksis har jobbet for å gjøre 44 000 høyesterettsdommer fritt tilgjengelig på sine nettsider.
Siden en stor del av avgjørelsene var hentet ut direkte fra Lovdatas databaser, saksøkte Lovdata Wium Lie og Ljone stiftelsen med begjæring om at siden skulle stenges, og alle avgjørelser fra deres databaser skulle slettes.
Inspirert av Rettspraksis.no: Rettsavgjørelser skal bli gratis tilgjengelig
Rettsavgjørelser i seg selv er offentlige dokumenter som ikke er gjenstand for opphavsrett, og skal være offentlig tilgjengelige.
Imidlertid er databaser som «sammenstiller et større antall opplysninger» beskyttet etter åndsverkloven § 24 i femten år etter fremstilling eller første offentliggjøring. Det er med denne paragrafen i hånden Lovdata saksøkte Rettspraksis.no.
Databasevern
Rettspraksis.no har på sin side ment at unntaket fra åndsverkloven som gjelder offentlige dokumenter, må veie tyngre enn databasevernet. Det var denne avveiingen de ønsket at Høyesterett skulle ta stilling til.
Rettspraksis har ikke undersøkt mulighetene for videre anke, men Wium Lie mener et alternativ kan være å ta saken til Den europeiske menneskerettsdomstol.
– Vi håpet på en prinsipiell tilnærming i Høyesterett, men det har vi ikke fått. Dette dreier seg om rettsstaten, og avgjørelsen er derfor stor og viktig for demokratiet.
– Prinsippet om at dokumenter som omhandler staten skal være offentlige er viktig. Det virker ikke som dommerne tar dette innover seg.
– Det mest pikante i denne saken er at Høyesterett gir dokumentene videre til Lovdata, uten at de blir tilgjengeliggjort videre. I saken har vi diskutert dette om meroffentlighet. Gis noen tilgang, skal alle ha tilgang. Demokratiet er ikke tjent med at noen får lage monopoler på disse dokumentene. Dette kan jeg ikke se at dommerne har lagt vekt på, sier Wium Lie til digi.no.
Tapt i tre instanser
Wium Lie og Ljone anket i fjor høst avgjørelsen fra Oslo byfogdembete som ga Lovdata medhold. De ble da dømt til å slette rettsavgjørelsene som er omfattet av databasevernet, og dekke Lovdatas sakskostnader på 370 000 kroner.
Borgarting lagmannsrett opprettholdt avgjørelsen om å slette rettsdokumentene, men opphevet kravet om saksomkostninger som påløp i første rettsrunde. Rettspraksis ble imidlertid pålagt å dekke Lovdatas saksomkostninger for ankebehandlingen, på 66 000 kroner.
Derfor støtter vi søksmålet
Lovdatas advokat, Jon Wessel-Aas mener avgjørelsen i Høyesterett speiler Lovdatas syn på saken. Han sier stiftelsen er fornøyd med utfallet, og at de heller ikke hadde regnet med noe annet.
– Det er godt å få bekreftet vårt syn på saken. Høyesterett mener som oss at Rettspraksis angriper feil aktør. Denne saken dreier seg om databasevern, jobben og investeringene Lovdata har tatt på seg.
Sympatiserer med Rettspraksis.no
Wessel-Aas sier at både han og Lovdata har sympati med Rettspraksis.no. Begge mener det hadde vært fint om staten kunne gjøre alle høyesterettssavgjørelser fritt tilgjengelige på internett, men at det er er helt annen sak.
Den profilerte advokaten mener tvisten Rettspraksis har med Lovdata ikke er relevant for dette spørsmålet.
– Lovdata ville også nytt godt av en slik database. Heldigvis ser Høyesterett hvor verdifullt det er at man har aktører som er villige til å investere og lage IT-systemer som sorterer denne typen informasjon.
– Databasevernet ble etablert nettopp for å være et insentiv for at nye aktører skulle etablere seg og investere midler i denne type data. Stiftelsen Lovdata skal være selvfinansierende. Om andre aktører bare kan forsyne seg av deres materiale, vil de gå under, sammenfatter han.
Staten: – Den minst inngripende måten å ivareta nasjonal sikkerhet på
